Vi har alle ting vi er redde for, noen mer enn andre. Jeg for eksempel, holder på å dette om når jeg ser en edderkopp. En bitteliten edderkopp som helt sikkert er mye mer redd meg enn hva jeg er den. Eller, det burde i alle fall være slik. Jeg får frysningen bare av tanken på de ekle dyrene der, og det SISTE jeg vil er å måtte være i nærheten av en.

Men i løpet av de siste 2-3 årene har jeg bygd opp en ny frykt, jeg vet egentlig ikke om jeg kan kalle det en frykt, men det er i alle fall noe jeg er veldig redd for og som jeg tenker mye på. Det er jo veldig forståelig hvorfor jeg er ”redd” for akkurat dette, og det er ikke noe som jeg  føler meg klar for å prate om her på bloggen. Ikke enda i alle fall. Men jeg kan si så mye som at jeg er redd for å miste noen. Jeg er redd for å føle meg forlatt. Ensom. Jeg er redd for å måtte savne noen, flere enn det jeg allerede gjør. Plutselig har jeg blitt redd for døden. Døden som egentlig er en helt naturlig ting, en ting jeg aldri har tenk over før. Forstå meg rett, jeg er ikke redd for min død, men for andres. Jeg skriver vanligvis bare om positive ting her, og det er nok ikke mange av dere som føler at dere faktisk kjenner meg. Jeg skriver veldig lite personlig, og lar det som oftest være med det overflatiske. Nye innkjøp, en ferie, sminke, kjæresten. Ting som ikke skremmer meg. Men jeg skal prøve å forandre det litt og litt. Jeg vil at dere skal kjenne meg som den jeg er, og ikke bare det overfladiske tingene. Det blir nok ikke fluss av dype og ”skumle” innlegg, men noen. Og noen er vel bedre enn ingen? Kanskje jeg en dag er klar til å fortelle dere hele min historie, bit for bit. Ord for ord. Jeg prøver i alle fall, og jeg setter utrolig stor pris på dere alle, det skal dere vite <3