Nå sitter jeg tvers over Espen og dataen hans i spisestuen, samtidig som jeg hamrer løs på min egen data, og kjenner på en aldri så liten følelse av lykke. Musikken durer som vanlig i bakgrunnen, og Albert ligger rett ut på sofaen –også som vanlig. Jeg tror helt seriøst at vi snart har rundet alt av spillelister på Spotify som starter med kos, hygge eller acoustic! Nå har vi da bodd i leiligheten i ca. en måned, og det var vel ikke før for noen dager siden at det gikk opp for meg at vi faktisk bor her. Det var jo absolutt ikke slik vi hadde tenkt at dette halvåret skulle bli, men nå sitter vi her i en leilighet som er stappet full med møbler – våre møbler.  De som har fulgt bloggen en stund vet kanskje at vi bodde i Spania fra september til desember i fjor, og at planen for dette halvåret også var å reise masse – så hva skjedde med den planen?  Det er egentlig et litt vanskelig og rart spørsmål å svare på, da jeg gjerne skulle flydd verden rundt og opplevd en hel haug, men noen ganger dukker det opp andre ting som må prioriteres.


Det åpnet seg plutselig noen dører som vi ikke trodde skulle åpne seg helt med det første, og da måtte vi bare gripe muligheten mens vi hadde den. Espen er nå i en jobb som utfordrer og inspirerer han hver eneste dag, og jeg har muligheten til å jobbe mye mer med ting som jeg også ønsker – som bloggen.  Jeg hadde vel egentlig aldri trodd at slike muligheter skulle ligge å vente på oss i hjembygda mi, da jeg heller ikke trodde at jeg skulle bosette meg her igjen over lengre tid. Men nå sitter jeg her da, i en spisestue omringet av møbler, data, Albert og Espen – og med familien bare et steinkast unna. Jeg har lenge kjent på en eventyrlyst som jeg ikke fikk ”slukket”, som om jeg hele tiden lette etter noe mer – noe nytt.  Men jeg tror mer og mer at det er en stabilitet jeg har jaktet. En plass jeg, Espen og Albert kan kalle for våres hjem, og en plass hvor vi kan utforske disse nye mulighetene. Så ja, hva er egentlig planen? Det vet jeg fortsatt ikke, men akkurat nå kjennes i alle fall dette helt riktig, og litt skummelt – men det hører med.