Jeg sitter enda og drømmer meg tilbake til Mogan. Jeg tror faktisk at det er et av de vakreste stedene jeg har vært på, eller i alle fall den delen med murhusene ved havnen. Jeg har alltid vært glad i hvite murhus som har den ”greske-stilen”, det er bare noe ved de som vekker så mange fine minner. Det har helt sikkert noe med at jeg og familien ofte ferierte i Hellas når jeg var yngre, og vi hadde det alltid så fint. Jeg er bare så utrolig takknemlig for den familien jeg har, vi har et så fint og godt forhold til hverandre alle sammen. Tenk at vi søstrene nå har blitt 22, 24 (veldig snart 25) og 29 år, og jeg ser fortsatt på de som mine beste venner. Og mamma. Mamma er også min beste venn. Tenk at jeg er så heldig? Det er vanskelig å sette ord på det, men jeg tror nok av vi alle fire kjenner følelsen. Følelsen av å ha et veldig sterkt og trygt bånd sammen.

Men dette skulle ikke bli et dypt og følelsesladet innlegg, det skulle egentlig handle om turen til Mogan. Jeg har så lett for å spore av når jeg begynner å skrive. Hodet og fingrene går plutselig over på autopilot, og så ender jeg opp med et helt annet innlegg en hva jeg skulle. Rart men også veldig artig. Hodet får full frihet til å få kladdet ned det som vil ut, og akkurat det er veldig deilig! Nå sporer jeg av her igjen.. Beklager det!  Nå skal jeg gå rett på sak og si det jeg skulle si – Espen har laget en vlog fra turen vi hadde til Mogan forrige uke, og jeg tenkte at det kunne være gøy for dere å se plassen som jeg skryter sånn av, og ikke minst ubåten som tok oss 25 meter under vann! Så før hodet går over til autopilot igjen avslutter jeg med å si – kos dere med videoen, og ha en strålende kveld 

Subscribe gjerne på kanalen!